Skuddårsdagen

Delfiner! Koraller! Sånne Nemo-fisker og fisker som ligner på Fomle fra Den lille Havfruen! Snorkling er moro :) Vi tok turen fra skolen til Shimone, som ligger syd i landet mot Tanzania. Her tok vi en båt sammen med en gjeng andre hyggelige europeere og skulle på dagstur på Det Indiske hav. Marianne og Sandra ble sjøsyke - Sandra for kanskje første gang i historien. Som kur mot dette fikk hun en bit sitronskall å lukte på, og streng beskjed av styrmannen om å se på horisonten og ikke bølgene! Dette var derimot ikke så lett da det var så mange bølger at horisonten forsvant både opp under taket og ned under dørken. Men god stemning var det likevel! Vi stoppet et sted midt på sjøen og fikk se ville delfiner svømme fritt og leke seg. Da alle var fornøyde med å ta bilder (styrmannen forsikret seg om dette), var det å ta roret fatt og styre videre inn mot der vi skulle snorkle. Vi svømte fra båten som stoppet et godt stykke fra et strandstykke, og fikk se en hel del nedi vannet. Utrolig spennende å se koraller i virkeligheten, og se hvordan fiskene lever. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det er det i hvert fall :) Etter en stund var det tilbake til båten, hvor vår ikke-svømmedyktige Elias som har uttrykt frykt for vann fikk på seg en redningsvest (ikke flytevest), med en enorm krage på og var strålende fornøyd med å være ute i sjøen! Videre herfra dro vi inn til en liten øy hvor vi fikk servert sjømat og chipati med sjøgress! Vi fikk også Krabbe og klør, fisk med ris og kokosnøttsaus (nam!) med frukt til dessert og kaffe for kaffedrikkende ”mamas”. Servitørene var veldig opptatte av at vi måtte ”feel like home!”

Etter en god middag fikk vi en bitteliten sightseeing på øyen. Her bodde det 3500 mennesker og de var avhengig av regnvann. Det så vel ut som en helt vanlig bakgate i Msambweni, bare litt mer shabby. Likevel klarer de seg ganske greit, og vi fikk nok en påminnelse om hvilket lotteri vi har vunnet ved å bli født i Norge.

Dette var siste stopp på turen, deretter var det hjem igjen, selvsagt ble vi kjørt av Elly. Vi var alle enige om at dette var en strålende lørdag og verdt pengene! På veien hjem stakk vi innom supermarkedet og shoppet ingredienser til eplekake, for på søndagen skulle vi bake kake på bål! Dette var selvsagt en utfordring som vi tok på strak arm! Hovedgrunnen var at Annami ønsket at vi skulle lære henne å lage noe norsk mat, og den andre grunnen var rett og slett at vi trengte øving til tirsdagen da lærerne hadde bedt oss om å lage kake som en liten avslutning før vi forlater skolen. Dette ble også svært vellykket, denne gangen lagde vi TO kaker! En eplekake og en sjokoladekake, selvsagt med kokos på toppen. Denne kokosen fikk vi fra hagen – Annami hentet en kokosnøtt og delte den, mens Sandra skrapte ut kokosen ved hjelp av et spesielt redskap. Det ble stor fest og skolen stilte opp med brus og taler. Tidligere på dagen var vi også på shopping etter konkreter og leker som skolen kan ta i bruk, og utdelingen av dette var stor glede blant hele lærerstaben. Særlig var det fotballen som slo an. Aldri har vi sett lærerne så glade og lekne som denne kvelden, og dette overrasket oss! Vi hadde kanskje den kjekkeste kvelden på fire uker og det er noe vi vil huske i lange tider framover. 

Så må vi hoppe litt tilbake i tid. Mandag tok vi mutatu (en minibuss hvor man stabler så mange folk som mulig) for å stikke innom en annen lokal skole, og litt sammenligning må til.

Karama Academy:

Privat skole, 210 elever, 13 lærere. Hvert trinn har mellom 15 og 30 elever, og det er kun én klasse per trinn.

Milalani Primary School:

Offentlig skole. 1259 elever, 16 lærere. Skolen har tre klasser på hvert trinn, og hver klasse har mellom 40 og 80 elever, alt etter trinnet. Dette er ikke ønskelig for lærerne, og som vi fikk se på dokumentasjonen deres av eksamener, er resultatene deretter. Det er rett og slett for få lærere og for mange elever i hver klasse, så det er umulig for elevene å få personlig oppfølging. Det er heller ikke nok lærere på denne skolen, og for å få kabalen til å gå opp må lærere være flere steder på en gang, hvilket vil si at elevene ofte sitter alene uten tilsyn… Så sammenlignet med denne skolen, har vi ganske god lærertetthet i Norge!

I morgen mister vi kanskje nettet!  Det vil si at vi på forhånd gjerne vil informere dere om hva som skjer resten av turen vår.

Fredag morgen kl 05 drar vi på vår tredagers safari. Dette blir nok noen lange dager, men meget hyggelig og en opplevelse vi aldri vil glemme. Vi skal sove på hotell disse nettene og får kanskje se Kilimanjaro på ”nært hold”. Vi kommer tilbake til skolen søndag ettermiddag/kveld og spiser vår siste middag her med kokken vår, og drar mandag morgen til Voyager Beach Resort i Mombasa. Her skal vi bo til lørdag morgen, flyet skal gå kl 10:30 til Frankfurt og skal etter planen ankomme Flesland kl 23:10. Undertegnede (Sandra) snakker nok ikke for seg selv når hun sier at det første hun skal gjøre når hun kommer hjem er å ta en LANG DUSJ! Å, som jeg gleder meg :)

På gjensyn!

Dagenes leksjon: Sitronskall hjelper mot sjøsyke, man kan lage kake på bål, bussene i Norge er flotte, trygge og har god komfort!

Dette har vi blitt flinke til: Å lage chipati og kake på bål. Vi er gode på team work!

Dagens ord for dagen fra Yngvill: Alle er kloke. Noen før og noen etterpå.

20. februar

Godagen, godtfolk!

Lørdag hadde vi en strålende tur til Mombasa og fikk virkelig være turister! Vi kjørte fra akademiet kl åtte og fra det øyeblikket vi satte foten vår utenfor bilen var vi nesten allerede på vei inn på Fort Jesus med guide (for de som lurer på hva Fort Jesus er, kan dere se på denne linken: http://no.wikipedia.org/wiki/Fort_Jesus ). Solen steikte og sjøen så veldig fristende ut. Etter en runde på fortet tok guiden oss med videre til gamlebyen (dessverre ikke lov å ta bilder) og innom en liten suvenirbutikk hvor noen av oss fikk kjøpt litt diverse. I hele gamlebyen kunne vi bruke alle sansene våre uten å anstrenge oss, og for hvert gatehjørne vi rundet var det nye sanseinntrykk. I den ene gaten på vei til gamlebyen var det utsikt mot havet, følgelig sjølukt, flotte porter på husene og improvisert piggtråd i form av glasskår støpt inn i sement på toppen av murene som omgikk husene. Det eneste som manglet var vakthundene. Rundt neste gatehjørne luktet det ikke like godt, og husene var ikke like flotte. Det elektriske arbeidet i denne gaten var noe for seg selv, og selv om det så lite vakkert ut og man kunne tenke seg at det bodde fattige folk i denne gaten, så vi en som lignet en ”riking” komme ut av en taxi. Om han bodde i dette området eller ikke er vanskelig å si, men det var en liten kontrast til området vi var i. Neste hjørne: Stanken var overveldende. Gatene var litt bredere, jeg fikk en følelse av at det ikke var like mange boliger i denne gaten, og til høyre for oss lå en veldig stor søppelhaug med allslags. Her gikk en mann og lette etter noe – muligens mat.  I andre gater satt det folk utenfor hjemmene sine og solgte det de selge kunne, om det var madrasser eller manikyr. Klær hang på tørk langs annenhver vegg. Gamle skrøpelige menn satt utenfor dørene sine og smilte så fint til alle som gikk forbi, og det var overraskende hvor godt humør menneskene i denne gaten hadde, tross stanken, antall folk per kvadratmeter og det vi nordmenn ville kalt dårlige levevilkår. På vei ut av gamlebyen møtte vi dessuten en maasai som hadde laget seg sko av dekk! (Slå den, Tommy Sharif!)

Videre tok guiden oss med til markedet. Å herregud… Snakk om folksomme gater! Torgallmenningen en lørdags sommerdag er ingenting i forhold! Det var butikker på hver side av gaten, og utenfor butikkene var det folk som hadde funnet sin plass for å selge hva det skulle være. Alt fra pasjonsfrukter og bananer til krydder og undertøy. Så var det om å gjøre å åle seg fram gjennom mannen med geitekillingen på høyre side av deg og taxien på venstreside som driter i om han kjører over foten din (heldigvis skjedde ikke dette). For ingen vil vike eller gi plass! Alle skal fram (eller tilbake…)! Vi var innom en krydderbutikk og fikk luktet på litt forskjellig, og noen av oss kjøpte litt te og pilao-krydder. Da turen vår med guiden var ferdig, tok han oss med inn til selve byen igjen (vi ble litt stedsforvirret, så om markedet lå i eller utenfor sentrum er litt uvisst) for å møte Elias og Elly, våre kontaktpersoner og sjåfører. Igjen: å herregud. Vi hadde aldri funnet fram uten guiden, og om vi så hadde funnet ut hvor vi skulle, hadde vi aldri kommet oss over veiene! Tut og kjør, alle skal fram! Guiden vår også…! Han bare gikk rett ut i veien og stoppet bilene, for her skulle fire mzungos over! …Noen steder i Kenya kan utlendingen undre seg over om det i det hele tatt finnes trafikkregler i dette landet… Heldigvis kjører Elly fint og rolig! J

Da vi endelig kom oss inn i bilen igjen, tok vi turen til hotellet vi vil bo på siste uken vår i Kenya. Her bestilte vi to dobbeltrom, og bare for å gni det inn for dere der hjemme, her er en link:http://www.heritage-eastafrica.com/beach-holiday/voyager-beach-resort-mombasa/

Det er også noe å tenke over: dette hotellet og den gamlebyen jeg nettopp har beskrevet ligger i en og samme by. Snakk om kontraster og MANGE sanseinntrykk på en dag! Etter alt dette trengte vi litt energi, så vi dro og spiste middag på et sted hvor det er ett felles areal for gjestene, og rundt dette spisearealet ligger mange forskjellige restauranter man kan bestille mat fra. Gjerne litt fra den ene restauranten og litt fra den andre, det var ikke noe problem. Noe av det beste med dette stedet: KALD drikke! J Så bar turen hjem igjen til akademiet, og det var fire slitne jenter som la seg denne kvelden. Det var en god helg J

Dagens første leksjon: Fortell mannfolk at når man drar på et marked, ønsker man faktisk å bruke litt tid der!

Dagens andre leksjon: Når Elias sier 25 minutter, mener han to timer. Og sier han en dag, mener han en gang i løpet av uken.

Dette har vi blitt flinke til: Å bruke sansene

Dagens ord for dagen fra Yngvill: Du blir ikke mer elsket om du klarer alt.

14.februar

Jambo!

Vi har endelig begynt å bli vant til dagliglivet her på akademiet. Vi vasker tøy etter lunsj, drar på stranden omtrent daglig og tar turen innom markedet i ny og ne. En edderkopp her og der er ikke uvanlig, og maur er enda vanligere igjen. Bållukt er heller ikke ukjent, særlig om kveldene da det er da de som regel brenner søppelet sitt. Lørdag var den store vaskedagen for alle oss fire, og vi er faktisk ganske stolte av å kunne si at vi har laget våre egne tørkesnorer på rommene. De fungerer effektivt om dagen, men vasker vi for seint, blir det dessverre ganske fuktig luft om natten, selv med vinduene åpne. Lørdag var det også tid for å lære å lage afrikansk mat. Marianne, Mette og Marit hjalp Annami på kjøkkenet og lærte å lage kokosmelk og hvordan man tilbereder Kasava, en tørr, men god rotfrukt. Sandra benyttet heller tiden til å være flittig student.

Kasavaen skrelles.

Her skrapes kokos ut av kokosnøtten, for vi skal lage kokosmelk!

Kokos i denne "silen", så litt vann oppi, og så presses kokosmelk ut!

Kasava med kokosmelk, løk og salt. Så kokes det, og mer tykk kokt kokosmelk helles over.

Utpå ettermiddagen fikk Mette og Sandra tilbud om å være med kirkekoret og øve, og synge på gudstjeneste søndagen. Etter å ha vært borte fra BLAK og Skrik i over en uke, klarte de ikke å si nei og hadde store forventninger til å være med å synge i afrikansk kor! De ble til og med lovet noter! …Disse notene viste seg å være håndskrevne swahilitekster i en falleferdig bok. Spennende! Dermed var håpet at de fikk tekstene med seg så de kunne øve, men ”øvingen” det var meningen de skulle få, var å bruke ørene og pugge teksten de sang… Guri malla… De måtte fint takke nei til å være med å synge på søndagen. Søndagen kom, og følgelig også gudstjenesten, og siden vi alle hadde sagt vi skulle være med på den, måtte vi jo også møte opp. Fra erfaringen fra søndagen før, visste vi at den ville vare en god del lenger enn norske gudstjenester, og i den varmen vi lever i her nede, var det blandede følelser rundt å skulle høre afrikanere synge i to og en halv time. For det første kan vi jo meddele at opplevelsen foregikk på swahili, heldigvis fikk vi hver vår tolk, og for det andre: de bruker IKKE støtte når de synger, her går det i ren brystklang så det ljomer etter! Slitsomt for sarte norske ører i starten, men etter to timer ble man vant til det.

Dagens leksjon: Det finnes flere frukter i verden enn man tror! Kasava? Kasawa? Casa…HVA?!

Dette har vi blitt flinke til: å lytte til brystklang

Antall myggstikk: Sandra: komt ut av telling et sted over 30, men på bedringens vei.

Dagens ord for dagen fra Yngvill: ”Det er det samme for skylda hvem som har den”

Her er en vits:

En elefant og en mus gikk på tur. Elefanten gikk først og laget vei til musen. Plutselig måtte elefanten på do og slapp en stor kake. Etter å ha gått et lite stykke, syntes han at det manglet noen… Han så bak seg og oppdaget at musen krabbet ut av elefantmøkken. Musen tørket bort litt bæsj fra ansiktet og ropte: ”og så midt i øyet, da!”

Valentin-hilsen fra the muzungos,
PS: Skal hilse fra bushbabyene som hopper fra tre til tre mens vi spiser middag (søk opp fenomenet).

Bilder

Som dere ser, har vi altså fått internett. Dessverre er det så tregt at vi kun har fått lastet opp ett bilde, så dere får bare vente! :) Vi jobber med saken.

Hakuna matata.

9.februar

Jambo!

Mettes bagasje har kommet til rette! J Vi hadde jo tenkt å ta turen til Mombasa alle sammen og få se byen på dagtid og ikke minst kjøpe KALD drikke, men det var ikke plass til alle i bilen. Til Marits og Sandras store glede kom de andre to derimot hjem til Karama Academy med KALD drikke! Vel, i hvert fall så kald som den kunne forbli på den to timer lange kjøreturen i steikende sol. I Mombasa hadde de fem (Marianne, Mette, Elias, Eli og Kaka) spist lunsj på restaurant med iskald glasscola til ikke mindre enn 1100 kenyanske shilling, hvilket utgjør hele 77 norske kroner! På veien fra Mombasa tilbake til Msambweni, la jentene merke til at langs stranden i Ukunda var det mange flotte hoteller. Kanskje vi sjekker ut disse en dag og finner ut om de er verdig ferieuken? J

Mens Marianne og Mette var på sightseeing (kenyanere kjører både her og der når de først er på kjøretur), var Marit og Sandra hjemme på Karama Academy og fikk en hel del lærdom om det kenyanske skolesystemet. Hvordan semestrene fungerer, eksamener, statusen til lærerne osv.

I dag sto vi opp og hastet med å få frokosten ned. Selv om frokosten skal være på bordet kl 0730 etter avtalen, vil ikke det si at vi kan ta det for gitt. Hakuna matata, den kom kvart på åtte, og vi skulle være i klasserommet kl åtte. Hipp hurra! Så vi skyndet oss med å få den ned, og da vi pusset tennene kom inspektøren Gladys og sa at skoledagen var avlyst, alle elevene skulle hjem, og lærerne skulle på et møte med regjeringen! Hva som skjedde der vet vi ikke, men det var visst et bra møte. Mens lærerne satt på møte, benyttet vi sjansen til å observere både barnehagen og 8.klassingene som satt flittig på pultene sine og leste til eksamen.

Disse er i en alder mellom 13 og16 år. Grunnen til dette, er at de som ikke består eksamen må gå året om igjen. De har også flere eksamener per år, om to uker har de tre dager med eksamener, flere eksamener per dag. Så de leste hardt. De var som sagt uten lærer i dag, men likevel tok de seg svært lite fri. Vi måtte faktisk be dem gå ut å leke.

Vi har også spist kenyansk godteri i dag og fikk Cola til lunsj! Varm, men fortsatt cola, hvilket er noe annet enn lunket vann. OG! VIKTIG! Vi fikk KALD cola til middag! J Det var utrolig herlig!!

Antall myggstikk:
Marianne: 10
Mette: 8
Marit: 2

Sandra: 26. Stikker av med myggstikkpremien – en ekstra dose myggolje

(Hilsen fra Marianne, Mette og Marit: det beste myggmiddelet på tur er å ha Sandra med!)

Gårsdagens ord for dagen fra Yngvill: ”En følelse blir til når det skjer noe rundt meg som berører noe inni meg”

Dagens ord for dagen fra Yngvill: ”I naturen råder fjellene, i hjemmet bagatellene”

Dette har vi lært: at kenyanske skoleungdommer er veldig flinke, tar skolen på alvor, er hyggelige, høflige og engasjerte.

Takk for nå,

Hilsen the muzungos!

6.februar

Jambo (Hei)!

Det aller første som skjedde dette døgnet, skjedde kl 02. Sandra våknet i vill panikk! ”Mette…?” Ingen Mette våknet… Fram med lommelykten.
”METTE!!!”
”ja?”
”Kan du hjelpe meg?? Eg tror eg har et dyr på meg!!!”
”å herregud… ehh…. Ja…! Kor e det då?”
”Eg tror det ligge under meg, eg pakka det inn.. Eg tror det e ganske stort, men eg vett ikkje ka det e!”
”Ja gu’, du har jo hull i myggnettet ditt og, du!”

(takk for påminnelsen, dette bekrefter Sandras mistanker ytterligere).

Mette fòr opp og fjernet myggnettet fra sengen til Sandra, mens Sandra prøvde å finne en måte å komme seg ut av sengen på uten at dyret skulle stikke av. Begge sto midt på gulvet, panikkslagne, og lurte på hva de skulle gjøre med lakenet med det uidentifiserte dyret inni. Det beste var i hvert fall å få det ut av sengen! Da det var kommet ned på gulvet, var neste tanke: hva gjør vi nå? Tenk om det var en stor eksotisk (farlig?) edderkopp! Det var bare én måte å finne det ut på, de måtte riste på lakenet. Ulempen var at da ville dyret løpe løst på rommet, og med soveromsdørene åpne til begge soverommene, ville det eventuelle dyret også ha fri tilgang til Marianne og Marits soverom. For ikke å snakke om tanken om at det kanskje kunne krype på vegger og komme opp i sengene våre! Men det kunne jo ikke bare ligge på gulvet, hvordan skulle studentene da få sovet??? Lakenet ble ristet, og til alle leseres store glede (håper vi), var det intet dyr å finne. Bank i bordet!

Fra panikk til latterkrampe: Mette skulle legge seg igjen og satte seg tilfeldigvis på myggnettet, hvilket medførte at hele sulamitten ramlet ned, inkludert kroken i taket. Hun fant en annen krok i taket og måtte opp på sengen til Sandra for å krabbe oppå bordet for å skru den ned, og plutselig, ut fra intet, skrek hun til! Noe falt ned fra nakken hennes og på gulvet, på innsiden av t-skjorten! Kunne dette være dyret fra sengen??? Til den store glede var dette intet annet enn skruen som nettet hang på. Vi fikk hengt opp nettet til Mette igjen, og etter en god latter fikk jentene endelig sovnet igjen.

Ellers kan vi meddele at Mettes bagasje ennå ikke har kommet fram til Mombasa, men vi har blitt informert om at den i hvert fall ikke ligger i Norge. Vi satser på at den kommer om ikke for lenge, og har planer om å hjelpe til så godt vi kan med både toalettsaker og klær, og når vi så må inn til Mombasa for å hente kofferten, tar vi det som en gylden sjanse til en dagstur og muligheter for å kjøpe KALD drikke! Det er ikke akkurat overskudd på det her på Karama Academy (selv om vi har kjøpevann tilgjengelig på markedet borti gaten) J

Ellers har vi også vært i observasjonspraksis i dag, i class one and class two (1. og 2.klasse). Noe er ganske likt som i Norge, men mye er også annerledes. Det vi kan relatere oss selv til er at elevene får lov å komme fram på tavlen og løse oppgaver sammen, de har diktat, de rekker opp hånden (i ganske mye større grad enn elever i den norske skolen) og de har (til dels) konkreter i klasserommet. Det som er totalt ulikt er at i de større klassene går faktisk lærerne med pisk. Vi har også sett denne i bruk (ikke voldsom bruk), men vi hadde trodd at den skulle være en større trussel for elevene enn det virket som. Klasserommene er selvsagt totalt forskjellige fra våre, selv om de har tavle, kateter og pulter. Elevene bruker faktisk sånne gamle pulter som de hadde i Norge da besteforeldrene våre var elever. Vi skal prøve å legge ut bilder av klasserommene senere når vi har blitt litt mer tilpasset her på skolen.

Timene vi har vært i i dag har vært matematikk, religion (christian religous education), gym og kiswahili (som er navnet på faget der de lærer swahili).

Vi har også vært så heldige å få en fantastisk kokke! Hun lager utrolig god mat, og det meste blir servert med ris og frukt ved siden av. Det er alltid mye mat til overs, og vi lurer på om ikke de selv spiser restene. Hun er veldig hyggelig og omgjengelig og tar oss med til både stranden og markedet. Stranden er helt nydelig, forresten, og det finnes mange! Synd vi ikke kan bade der like mye som vi ønsker, da dette for det meste er et muslimsk område. De andre ansatte og familiene deres er også veldig trivelige. I kveld satt vi rundt bordet ute på plassen og lærte et tvillingpar å spille yatzy, de synes det er veldig kjekt. I gjengjeld har de lært oss noen swahiliske gloser J

I morgen er det på tide å kjøpe vaskebalje på markedet, nå begynner skittentøyhaugen allerede å vokse. Det er så varmt her! Regner med det var rundt 30-35 grader i dag. Vi smelter (men klager ikke J)! Nå er klokken 22:56 lokal tid, hvilket vil si det er på tide å sove dersom man skal få nok søvn til i morgen kl 07 (man våkner jo en del om natten av for eksempel svette, innbilte dyr, hanen som galer kl 03 om morgenen, hundene som bjeffer på vaktmesteren som koster skolegården kl 0430 om morgenen og lærerne som kommer litt før syv J) Så lala salama (god natt)!

Dagens leksjon nr 1: i Kenya går man v..e..l..d..i..g.. sakte…

Dette har vi blitt flinke til: Å si ”Jambo!” til alle vi går forbi

Dette burde vi bli flinkere til: Å gå v..e..l..d..i..g.. sakte…

Dagens ord for dagen fra Yngvill: ”Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg selv og synes at det duger”

3.februar

Nå har vi endelig ankommet Msambweni! Det tok litt lenger tid enn planlagt, men her har du en morsom historie å kose deg med:

Vi møtte opp på Flesland i god tid før avreise. Flyet var 15 minutter forsinket, men stemningen var fortsatt god. Flyet ankom Frankfurt til rett tid, og vi fant overraskende greit fram til både mat og ny gate, takket være Mariannes kjennskap til flyplassen. Alle som har vært på Frankfurt lufthavn sier at det er en veldig stor flyplass, men etter Sandras mening er dette en underdrivelse. Etter et bedre måltid på Hooters (hamburgere på alle), fant vi ut at vi like gjerne kunne sette oss i nærheten av gaten vår. Da vi fant fram til C8, og hadde sittet der en stund, kom en flyvertinne løpende og fortalte at gaten var endret til C4. Det var ikke lange stykket å gå, men det var ganske mange folk som skulle gjennom denne gaten. Med andre ord: laaaaaang kø foran sikkerhetskontrollen. Da vi endelig kom fram og det var vår tur, fikk vi beskjed om at gaten var endret tilbake til den opprinnelige C8. Så vi gikk tilbake. Vel gjennom sikkerhetskontrollen og etter litt ekstrakontroller, bl.a. narkotikasjekk av Mariannes solbrilleetui, satte vi oss ned og tenkte at nå hadde alt gått ganske fint og smertefritt. Neste stopp: Mombasa! ...den gang ei… Vi hørte en beskjed over høytaleranlegget (på tysk, som er ganske vanskelig å forstå for oss som ikke har praktisert språket på mange år), og da vi så på skjermen, så vi at flyet var forsinket. Forsinket fra fredag kveld kl 20:40 til lørdag morgen kl 07:45! Etter mye venting og styr ble vi busset til et flott hotell hvor vi fikk både gratis overnatting, kveldsmat, tannbørste og frokost. Vi skal ikke klage, vi hadde det ganske fint der vi lå! Utsøkt mat, store dusjer og herlige senger. Å få det så fint rett før man skal leve i bushen gjør at man nyter det litt ekstra.

Vi ble vekket av hotellet kl 04, tok den siste ordentlige dusjen på fem uker og fikk i oss en næringsrik (les: søt) frokost. Vel framme på flyplassen sto vi i nok en kø. Denne gangen til den kjente C8-gaten. Denne gangen slo ikke reaksjonene ut på brilleetuiet til Marianne, men den mistenkelige og innholdsrike matboksen til Mette fylt av Yngvills ord for dagen. Vi har ikke helt skjønt systemet de bruker på hva de reagerer på og ikke… men vi kom oss i hvert fall til gate 8C, og tro det eller ei ble den byttet også i dag – heldigvis bare til nabogaten 7, så vi slapp unødvendige køer. Flyet skulle som sagt ta av 07:45. Faktisk avreisetid: halv ti. Fantastisk! Da vi endelig landet i Mombasa kl 22 lørdag kveld og skulle hente bagasjen vår, var det kun én ting til som kunne gå galt, og Murphy’s lov: er det noe som kan gå galt, så går det galt. Mette sin bagasje var ikke kommet fram, og har fortsatt ikke kommet fram. Dersom (!) de finner bagasjen hennes, må hun (eller vi, hun kan jo ikke reise aleine) reise inn til Mombasa igjen (1,5 timers kjøretur) og hente bagasjen selv. I denne delen av verden er det visst ikke vanlig at de som har mistet den kjører den til oss. Men Hakuna Matata, som de sier støtt og stadig. Ingen bekymringer, i Afrika kommer tiden, den går ikke.

Vi ble møtt på flyplassen i Mombasa av en svært tålmodig Elias, og nå har vi endelig kommet til rette på Karama Academy. Vi bor i et gjestehus med gang, toalett og vask (ikke hull i bakken, hurra! J) og to soverom med tre senger. Vi har myggnetting over sengene, myggnetting utenpå vinduene, vifter i taket, kokka lager mat til oss og vi har det generelt ganske bra.

Det var 27grader da vi kom fram på natten, og i dag (5.februar) er det overskyet og varm bris. Vi har allerede blitt kjent med noen små barn og gleder oss til å observere skoledagen i morgen.

Helgens leksjon nr 1: Ta med nødvendig toalettutstyr og undertøy i håndbagasjen i tilfelle kansellering av fly.

Helgens leksjon nr 2: Tyskere er veldig glade i å snakke tysk.

Helgens leksjon ne 3: Avreisetid og -sted er ikke nødvendigvis det som blir oppgitt.
Dette har vi blitt flinke til: Å stå i kø…………………!!!

Dagens ord fra Yngvill 4.februar: ”Det finnes tre typer kvinner: De vakre, de intelligente og de fleste”

Dagens ord fra Yngvill 5.februar: ”Ingen kommer til fjells på en flat vei”

Følg med videre for livet her i bushen!